Hvorfor får vi ikke panikk?

Verdens ledende klimaforskere leverer rapport etter rapport som konkluderer med det samme: vi står ovenfor den største menneskeskapte utfordringen i historien - og det kreves en drastisk kursendring for å redde planeten. Likevel møter de fleste av oss fremtiden med et skuldertrekk.

Jeg vil gjerne ta en prat med deg som ønsker å bidra til at vi endrer kurs i bærekraftig retning. Men først - sett av to minutter til å lese resten.

Gullfiskloven

Gullfiskloven er skrevet av den ungarsk-svenske biologen George Klein. Den skildrer hvordan sinnstemningen er den samme for oss i Norge når en million kinesere sulter ihjel, som når ti tusen indere dør i en flom, som når et par franske ungdommer blir myrdet på teltferie, som når en svenske dør i et terroristangrep, som når en tidligere klassekamerat blir utsatt for en bilulykke, som når nabokona brekker benet - og som når gullfisken dør i vårt eget akvarium.

Essensen i gullfiksloven er at jo lengre unna noe oppleves å være, jo mindre evner vi å ta det innover oss. Jeg mener at denne reaksjonen er en av hovedgrunnene til at vi ikke får panikk av det katastrofale fremtidsbildet som beskrives av forskerne. 

Klimakrisen måles i dag ofte i utslipp av CO2, temperaturøkning på verdensbasis eller fare for mer ekstremvær i fremtiden. Konsekvensene er høyst reelle, men problemet er at disse måleparameterne ikke oppleves å være personlige nok til at vi faktisk endrer adferd. De blir for abstrakte i vår hverdag. De treffer oss ikke midt i hjertet. Og vi fortsetter i stor grad som før. 

Klimakrisen må føles på kroppen

Akutte kriser vil alltid trumfe fremtidige konsekvenser. Og det er vanskelig å vurdere noe vi ikke kan se. Likevel mener jeg det må være mulig å skape en tydeligere «call to action» for noe så gjennomgripende negativt som klimakrisen. Jeg tror det handler om nærhet.

Så, dette er en oppfordring til deg som ønsker å "nudge" flere til å ta grønne valg. Triggeren er å bryte ned CO2-utslipp og global temperaturøkning til noe vi mennesker virkelig kan relatere oss til. Noe som treffer en nerve. Noe som påvirker oss i dag, der vi bor, som vi ikke kan snu oss vekk i fra.

Har du tanker rundt dette? Da vil jeg gjerne høre fra deg. Kanskje kan vi sammen skape klimakommunikasjon som virkelig får oss til å innse alvoret.